Dios Mios! Juan Valdez, for en GRANDE SUPeRSTAR! KAffens svar på David Beckham! Se denne video´n, så skjønner dere hvorfor

Finalito, er den nye siden min ferdig! Ayayay, dette skal feires med førsteklasses fyrstekake og kaffekoppen fylt til randen.

Jeg liker både kultur og kaffe. Gjerne sammen, derfor er min nyeste investering genial. Kultur på kopp, rett og slett.

Jeg er ikke en uhelbredelig latsabb.

Likevel må jeg bare innrømme at helgene ikke blir brukt til å beskue verkene til noen av våre fantastiske og verdenskjente kunstnere. Til tross for at jeg vokste opp i traktene der Much malte Pikene på broen, har jeg bare vært på Munch museet to ganger i mitt liv. Jeg får dårlig samvittighet over mine noe dorske helger og skulle gjerne tilbrakt flere av dem med forstørrelsesglass på museet. Eller kanskje tatt turen til mine foreldre og satt meg på trappen til Munchs hus en natt klokken tolv for å sjekke om han dukket opp? Da hadde jeg i hvert fall trengt kaffe..

Vet du hvem Pedro Almodóvar er? Han har laget fantastiske filmer som Volver, Kvinner på randen av nervøst sammenbrudd og nå nylig var brutte omfavnelser å se på kino. Og for dere gutter (og noen jenter), Penelope Cruz er hans muse. Tidligere har jeg blogget om mønster og design på pappbegrene vi drikker kaffe av. Og nylig fikk jeg et sett med helt spesielle cappuccinokopper fra Illy, med design hentet fra flere av Almodóvars mest berømte filmer. De er så lekre at det gjør vondt å se på dem. Plutselig var det gøy å drikke kaffe igjen (Jeg prøvde å slutte en periode. Jeg tuller ikke. Mer om dette i neste blogg).

Penelope og jeg drikker nå cappuccino sammen både titt og ofte. Hvem av dere andre kan skryte av det?

Jeg gir mer enn en femmer for min passion for kaffe og skal nå ut på tokt. Fremover skal jeg blogge om de ulike kaffebarene i Oslo.

Mens du venter på domsavsigelsene, kan du kanskje forsøke å spå utfallene i kaffebobler? Flere kjendiser har forsøkt før deg, blant annet verdens rikeste and. Hvor mye hell han hadde, vet jeg ikke, men han har jo en hel pengebinge, så noe må det jo være i det.

Hvis du gir opp spådomskunsten, kan du prøve deg på denne oppskriften jeg fant. Supergodt søtt kliss. Det kan lønne seg å løpe noen runder rundt huset etterpå. Skjønt, man skal unne seg noe godt av og til.

Sjokokaffe (er du gammel nok, kan du tilsette en liten klunk rom for ekstra futt)

Ingredienser
4 cl Brun rom (med forbehold)
30 g Mørk sjokolade, 70 % kakao
4 cl Espresso
16 cl Melk
Appelsinskall
Pisket kremfløte
Veien til Rom
Varm opp melk. Den skal ikke boble.
Ha i sjokolade og kaffe
Ha i appelsinskall (rom hvis du er gammel nok)
Topp med et tykt og fyldig lokk av krem (hvis du ikke gidder vispe, kan boksekrem til nød brukes)
Rasp sjokolade på toppen
Drikkes gjennom kremlokket

Etterpå er du helt salig, I promise!!

Kilde: Yngve Ekern, Aftenposten

Hva drikker du kaffen din av? Beholderen avslører deg!

Du er helt på bærtur dersom du ikke har rocket nedover gaten med et beger i hånden. Alle gjør det. I hvert fall hvis man bor i byen. Men selv folkene på landet gjør det, vel nesten. Termokoppene fra Statoil er en mager, dog like fullt u-urban trøst for dem som ikke er så heldig å ha Kaffebrenneriet i nærheten.

Jeg elsker Kaffebrenneriet på Majorstuen. Det er bare helt herlig å spasere inn der om morgenen. I en periode gjorde det meg nervøs, simpelthen fordi jeg var så dum å regne ut hvor mye jeg brukte på caffe latte i året. Det vil si, det var ikke meg. Det var min skjønne venninne, Adele. Med et lurt glis skulle hun vise meg hvor studielånet tok veien. Den grufulle sannheten var at dersom jeg fortsatte i samme tempo, ville jeg ha brukt hele 14 lapper (tusenlapper for dem som ikke skjønte det) på kaffe i løpet av året. Etter det viste jeg meg ikke på Kaffebrenneriet på en uke.

Men når man kjøper kaffe, kjøper man ikke bare innholdet. Man kjøper et image. Av prinsipp går jeg bare ikke med en Statoilkopp langs veien. Til nød et termokrus (lite og lekkert selvsagt), men da skal jeg være raka fant og blakk som en gammel bestemor som har puttet pengene i madrassen og blitt ranet. Ikke fordi det er noe galt, men fordi kaffen man lager hjemme aldri kan bli så god som den man kjøper ute. Det er en liten luksus man simpelthen må unne seg i hverdagen.

Men det er ikke bare kaffen, det er de morsomme pappbegrene. Når jeg går der med koppen min undres jeg alltid over hvor andre har kjøpt sine? Min har den karakteristiske lille kopplogoen på, men hvor i all verden handler damen med den røde brilleinnfatningen sin kaffe? Hennes kopp er full av morsomme mønstre, brune, beige, og orange. Kaffefarger. Hvor får man tak i et slikt beger?

Jeg er overbevist om at damen har en personlighet av det fargerike slaget. Hennes røde brilleinnfatninger formet litt opp, slik som Dame Edna, det lange grå håret og de sorte klærne, hun rister ned over gaten, kaffen skvalper og dusjer ned på den allerede flekkete skinnvesken som en gang ble kjøpt i hmmm, Paris? Men det gjør ikke noe det, at det skvalper kaffe, å neida, hun enser det ikke en gang, der hun danser nedover veien med begeret med det psykedeliske mønsteret i venstre hånd. Vedder for at kaffebaren ligger inne i et trangt smug, der det er så mørkt at man må lukte seg frem til døren.

Jeg blir nesten irritert på meg selv, hennes kaffe ble med ett mer spennende enn min. Men på en annen side, vi er jo på Majorstuen, hvor mange mørke kaffebarsmug er det der da? Ingen! Da må vi til Evita på Grønland. Jeg elsker Evita også, min yndling da jeg bodde i Gangsters Paradise.

Pappa nekter å drikke av mine kunstkopper fra Illy. De lekre, rosa kremtoppene av noen cappuccinokopper har nemlig ingen hank.

- Hvor er hanken, spør han forfjamset, jeg brenner meg. Dette går ikke, har du en kopp med hank?

Moren min himler med øynene og proklamerer at hun syntes min pappa og hennes livsledsager gjennom over 30 år, bare er SÅ lite urban. Se på meg, liksom. Hun løfter den stakkars hankløse koppen til munnen som om hun ikke har gjort annet hele sitt liv og drikker en slurk av kaffen.

Men hun gjør det med en viss stolthet. Over at hun prøver noe nytt. For jeg vet bedre. Hennes yndlingskopp har hank. Uten tvil.

Jeg hadde en aldeles nyyyyyyydelig ferie på den franske riviera og tilbrakte noen fantastiske dager i Valbonne og Cannes. Men hvorfor lengter jeg etter Nescafe Brasero med lettmelk når jeg er iperfekte France??

Jeg badet i luksus i den franske feriebyen som er berømt for sin filmfestival. Jeg var tilnærmet lik en normal turist fra nord og foreviget meg selv på den røde løperen, hvor stjerner som Audrey Tautou og Angelina Joly har posert tidligere.

Dagene var perfekte, så perfekte at jeg nesten er villig til å overse franskmennenes krisekaffe. For etter fantastiske middager, bestående av snegler, deilig rosévin, ultramørt lammekjøtt og verdens beste paté‘, ble det servert en kokevarm svart smørje som fikk min iboende frankofilitet til å vri seg i smerte og vemmelse. De kan vin, de kan gourmet, til tross for at den nye franske fristelsen i større og større grad heter Le Big Mac, etter at McDonalds-restaurantene har slått ut i full fleur de siste årene. Nu vel, hvor var jeg?

Franskmennene kan også mye mer, jeg nevner i fleng etikette, sidesprang, croissants etc. Men de kan virkelig ikke kaffe. Altså, VIRKELIG ikke. Latten var beige sølevann, den sorte kaffen var svak og merkelig og espressoen våget jeg ikke prøve en gang. Mon Dieu, for et drama det ble, og jeg tenkte med lengsel på min Brasero som stod trygt på kjøkkenbenken hjemme i Oslo Town. Hvorfor man savner instant coffee når man egentlig burde rulle seg i Au lait er meg en gåte, men det gjorde jeg altså. Og det ble slett ikke bedre da jeg entret flyet på vei hjem. Flykaffen er om enn enda verre enn kaffen i France.

Jeg hadde liksom trodd at de kunne kaffe. Hvorfor kan de ikke kaffe? Det er jo tross alt rimelig kort vei til Italia. Jeg tenker umiddelbart at de burde ha lært noe av sine forføreriske kaffeguruer av noen naboer.

Men til tross for dårlig kaffe, var ferien en suksess. Vive la France!!

Da min mor var purung, på det glade 70-tallet, var det visstnok utrolig hot å stjele askebeger, kaffekopper, shotglass og andre spennende saker du kunne finne i en bar. Selv holdt Gøteborgferien min på å gjøre meg til en kaffekopptyv.

Jeg skjønte at trenden ikke var helt død og begravet en dag moren min kom hjem fra Paris med en diger champagneavkjøler i kofferten. Den så velbrukt ut og jeg forstod med en gang at min mor, tyven, hadde vært på fære igjen. Hun så plutselig ung og glad ut, etter å ha gjenopplevd ungdomstiden i en båt på Seinen.

En annen venninne, kaller jeg bare lille klepto. Etter en fuktig kveld på byen, fant hun ut at hun ikke kunne leve uten et gult lysfat og stappet det uskyldig ned i vesken (jeg holdt vakt). Nå tror selvsagt alle dere kaffefans dere ute, at denne spaltistens mor og venninne er fullstendig skjødesløse. Vel, det er de ikke, men rampete har de alltid vært.

Dette kom jeg til å tenke på en helg jeg var i Gøteborg sammen med min kompis. Til tross for at fyren avskyr kaffe (han syntes det smaker vondt, lukter vondt og har null sympati med min morgenhodepine og magerumling av mangel på koffein) ble han med meg på jakt etter byens beste, etter at jeg hadde lokket den jentefuten med at søte jenter drikker kaffe (se bare på meg) og at han ikke skulle se bort i fra at potensielle helgeflørter faktisk befinner seg i nærheten av kaffe. Han ble umiddelbart interessert (tenkte jeg det ikke).

Vi dro i samlet tropp til en nusselig espressobar down town, og da var det gjort.  De største, lekreste kaffekoppene jeg noen sinne hadde sett, lyste mot meg fra toppen av kaffemaskinen. Jeg ergret meg over at moren min ikke var der. Hun kunne smuglet koppene ut av baren, profesjonell som hun er på området. Nå måtte jeg ta affære selv. Hadde jeg arvet kleptomangenene? Eller var jeg det svake ledd?

Det ville være så enkelt, det var mange på jobb, baren var uoversiktlig og ingen, absolutt ingen ville merke om denne kaffepiken bestilte en latte for å sitte ned og drikke, men i stedet tok den med og løp.

Jeg begynte å finne på unnskyldninger for et potensielt tyveri. Hvorfor inne i det villeste helvete lager de så fine kopper hvis de ikke VIL at de skal bli tatt? Med så kule kopper, må de nærmest REGNE med det. Og for en PR for barens kaffe (ikke personalet, vel og merke) hvis jeg kom hjem til Norge og reklamerte stort for kaffebaren. Nordmenn valfarter visstnok til Gøteborg om dagen, skal man tro avisene, så det er absolutt rom for det kommerse her.

Og det var jo tross alt ikke et butikktyveri, ikke sant? Det ville jo rett og slett ha blitt som å børste støv av en trend som har overlevd gjennom generasjoner. Det er en uskreven lov, at det er lov og litt skøy å gjøre slikt, ikke sant? Og hva skulle personale gjøre hvis jeg ble tatt? Ringe politiet? Yeah right, særlig at onkel politi ville prioritere en nordbagg på kaffekopptokt, dette ble bare enklere og enklere.

Jeg så på koppene, de så på meg. ”Stjel oss”, skrek de. Jeg kremtet.
- Jeg skal ha en enkel latte på lett.
- Ta med eller sitte her?
- Sitte her…nei, ta med mener jeg.

Pyse. I det jeg skulle bestille, så jeg for meg selv i en B-gjengdrakt, sittende i baksetet på en svensk politibil, på vei til et mørkt fangehull, fordi alle skurkene i Gøteborg tilfeldigvis hadde tatt fri for helgen og mitt lille stunt med ett ble veldig interessant.

Og hva sa så mor til dette? Hun kommenterte tørt: Enkelte mennesker har bare ikke dette medfødte talentet…  

Gå bort til klesskapet ditt, ta ut alle de hvite tskjortene dine, alle de hvite skjortene, alle de hvite blusene, alle de hvite kjolene, alle de hvite trusene, alle de hvite bokserne. Ser du noe? Ser du alle de små pittesmå prikkene, de brune flekkene foran?
dette kalles kaffeflekker og dette var en digresjon. k-ø-d-d-a!

det er ikke kaffeflekker jeg skal prate om, det er kaffe, eller historier om kaffe. en av grunnene til at jeg ble spurt om å blogge her er at jeg er en av de vasseste ganene nord for ekvator(fo’shoo), neida, jeg skal blogge her mest fordi jeg har streetcred tror jeg, blant kidsa. kidsa digger meg, jeg digger kidsa. jeg forstår språket til kidsa og de forstår meg. kids dig the coffeestain. jeg ser på dette som enda en kanal, enda en kanal for å spre mitt budskap. hvis du ikke har hørt om meg, er du garantert ikke endel av kidsa. kjøpte du ikke coffestainz mixtape vol1 i 2006? var du ikke på konserten jeg holt på Linnerud i mars ifjor? sjekka du ikke ut kaffebeefen jeg hadde med cof-to-the-i-a vintern 2009?
goddammit fool. du skjønner ikke steezen. the wheez of the steez from the streetz.
uansett i digz that cofi. cofi digs that stain.
min første kopp husker jeg godt: jeg var just a kid, kanskje 10 og Rocky 1 gikk på tv3, jeg overnattet hos fettern min(big up homie!), vi sneik oss ned trappa for å se filmen over alle filmer som vi kunne kjenne oss igjen i, som vi digga. the struggle, david mot goliat!  uansett. vi var mad trøtte. vi trenge k- to the o fiiiin. og hva er vel mer naturlig en en cup of joe? i dont know. fo’sho! (f**k that redbull crap, thats just wack, that aint real, that aint rap)
uansett. filmen hadde jeg sett tusen ganger før, jeg kunne historien, når jeg hade det svarte gullet i henda for første gang var jeg solgt. ikke sellout på noen måte, bare solgt.
det kommer mer fra meg, men nå skal jeg ut i parken. digg vær ass.
og hva skal jeg ha med?hva tror du?
jo, jeg skal ha med noe hjemmebrygg, straight out of that old piece of junk my mother gave me when I moved out of my childhoodhome! aint no juice like the coffecruize!

Gjør som Cindy Crawford og Fernet Bianca. Peel kroppen din glatt og myk som en barnestump med kaffegrut. Ja, du hørte riktig. Verken jeg eller Cindy har brukt en krone på peelingkremer siden 90-tallet. Pris for en sparegris, og kudos fra Blekkulf!

Jeg liker svart kaffe. Uten melk, sukker, fløte, sirup, krem, kanel…Bare svart. Helt til jeg ble tilbudt kaffe med en dæsj rørt kefir. “HÆ? Kefir i kaffe?? Dra meg baklengs inni fuglekassa, nå har jeg ikke hørt maken” Men det er klart, jeg måtte smake. Hva tror du det smakte? Ble jeg kurert for min tilbehør-i-kaffen-fobi eller ble jeg bare lurt? Hva tror du? Kefir + kaffe = sant – true or false? Ikke JUKS. Svar først, smak etterpå.